Tanker etter hans død

[Caroline]

Skjønner veldig godt hva du mener, Linda. I feel the same way!

Kom hjem til foreldrene for sommeferien i går, noe som egentlig var veldig deilig, men da jeg skulle legge meg fikk jeg en helt jævlig følelse... Det var akkurat der jeg lå i fjorårets sommerferie da jeg fikk vite om Michael. Fy f, det var helt j@vlig. Jeg fikk ikke sove...alle tanker og følelser jeg hadde den kvelden/natta kom tilbake, det var som å oppleve det hele igjen. Blææ, gruer meg til 25. juni...

[Calaquendi]

I miss you Michael...every single day..

[Apekatt123]

I morgen kveld er det ett år siden Michael Jackson døde. Jeg husker godt hvor jeg var. På besøk hos venner av min familie i Lillestrøm. Rundt klokken 23 den kvelden så jeg gjennom facebook og diverse nettaviser slik jeg alltid gjør. Det jeg leste da forandret livet mitt fullstendig: "Michael Jackson hastet til sykehus - Fryktes død"

Michael Jackson var en person jeg visste veldig lite om. Gjennom mitt da 15 år gamle liv hadde jeg "ikke hatt tid" til å oppdage ham. Men artisten Michael Jackson elsket jeg. Musikken hans hadde jeg alltid hatt på iPoden, og jeg hørte ofte på slagere som Billie Jean, Beat It, og Don't Stop 'til You Get Enough.

Morgenen etterpå var avisene trist å lese. Fulle av lovord om artisten vi aldri ville glemme. Slagerne var mange, høydepunktene spektakulære. Men det var en opptreden som gikk igjen overalt: Motown 25. Uten noen spesielle forventninger søkte jeg den opp på youtube og fant frem et opptak fra den magiske kvelden. Seks minutter senere var jeg en følelsesmessig tornado. Lamslått, overrasket og forvirret på en gang. Opptredenen var helt utrolig. Dansesteg som jeg fra før kun hadde sett i drømmer, overveldende energi og en lekenhet jeg ikke trodde var mulig å utdøve. Jeg var frelst.

Samtidig tenkte jeg: HVORFOR har jeg ikke sett dette før? Hvordan kunne jeg gå glipp av dette mens han levde?" Gjennom min oppvekst har jeg aldri hørt noe om artisten Michael Jackson. Men raringen, voldtektsmannen og galningen "Wacko Jacko" hadde jeg hørt massevis om. Det var han som likte å kose med barn, gikk fra svart til hvit og det var han som hadde operert seg så mye. Men jeg hadde aldri brydd meg, jeg var for ung til å fordype meg i sånt. Skulle ikke han gjøre comeback også? Det var vel ikke så lenge til? Uten helt å skjønne det selv, ble jeg helt oppslukt av denne mannen. Kjediser hadde dødd i hopetall så lenge jeg kan huske, men INGEN fikk meg til å reagere slik som Michael Jackson gjorde. Uten å egentlig ha snøring på hvem han var eller hva han hadde gjort, ble jeg fylt av tomhet og sorg.

Senere har jeg funnet ut "alt" om ham. Vi vet alle hvor fantastisk og magisk Michael er som artist. Og vi vet hvilket fantastisk menneske han var, med sin humor og generøsitet. Vi fans har fordypet oss i kilder andre ikke har sett før. Og derfor vet vi at han ga millioner på millioner for å hjelpe syke barn, i tillegg til å reise rundt til de syke barna selv(!) for å gi dem gaver og pengebidrag. Vi vet at Michael hadde vitiligo og ikke kunne velge sin hudfarge. Tvertimot brøt han barrierer og slettet gamle tanker om raseskille. Og operasjonene var ikke så mange som man skulle tro, og de fleste inngrepene som ble gjort var pga. ulykker! Jo mer jeg ser av ham, i intervjuer og andre klipp, jo mer respekt får jeg for det han gjorde mens han levde på denne planeten. Alt han sa gir mening og får meg til å tenke annerledes på ting. Jeg tror ikke på engler og guder og slikt. Men om det noengang har vært en engel her på jorden, må det være Michael Jackson.

Det har også gått opp for meg at jeg var Michael Jacksons verste mareritt. En uvitende tabloidslave som bare hørte noe, trodde på det og ikke tok seg tid til å tenke over det. Og jeg vil aldri kunne tilgi meg selv for at jeg ikke innså dette før det var for sent.

[KingOfPop]

Originally Posted by Apekatt123

I morgen kveld er det ett år siden Michael Jackson døde. Jeg husker godt hvor jeg var. På besøk hos venner av min familie i Lillestrøm. Rundt klokken 23 den kvelden så jeg gjennom facebook og diverse nettaviser slik jeg alltid gjør. Det jeg leste da forandret livet mitt fullstendig: "Michael Jackson hastet til sykehus - Fryktes død"

Michael Jackson var en person jeg visste veldig lite om. Gjennom mitt da 15 år gamle liv hadde jeg "ikke hatt tid" til å oppdage ham. Men artisten Michael Jackson elsket jeg. Musikken hans hadde jeg alltid hatt på iPoden, og jeg hørte ofte på slagere som Billie Jean, Beat It, og Don't Stop 'til You Get Enough.

Morgenen etterpå var avisene trist å lese. Fulle av lovord om artisten vi aldri ville glemme. Slagerne var mange, høydepunktene spektakulære. Men det var en opptreden som gikk igjen overalt: Motown 25. Uten noen spesielle forventninger søkte jeg den opp på youtube og fant frem et opptak fra den magiske kvelden. Seks minutter senere var jeg en følelsesmessig tornado. Lamslått, overrasket og forvirret på en gang. Opptredenen var helt utrolig. Dansesteg som jeg fra før kun hadde sett i drømmer, overveldende energi og en lekenhet jeg ikke trodde var mulig å utdøve. Jeg var frelst.

Samtidig tenkte jeg: HVORFOR har jeg ikke sett dette før? Hvordan kunne jeg gå glipp av dette mens han levde?" Gjennom min oppvekst har jeg aldri hørt noe om artisten Michael Jackson. Men raringen, voldtektsmannen og galningen "Wacko Jacko" hadde jeg hørt massevis om. Det var han som likte å kose med barn, gikk fra svart til hvit og det var han som hadde operert seg så mye. Men jeg hadde aldri brydd meg, jeg var for ung til å fordype meg i sånt. Skulle ikke han gjøre comeback også? Det var vel ikke så lenge til? Uten helt å skjønne det selv, ble jeg helt oppslukt av denne mannen. Kjediser hadde dødd i hopetall så lenge jeg kan huske, men INGEN fikk meg til å reagere slik som Michael Jackson gjorde. Uten å egentlig ha snøring på hvem han var eller hva han hadde gjort, ble jeg fylt av tomhet og sorg.

Senere har jeg funnet ut "alt" om ham. Vi vet alle hvor fantastisk og magisk Michael er som artist. Og vi vet hvilket fantastisk menneske han var, med sin humor og generøsitet. Vi fans har fordypet oss i kilder andre ikke har sett før. Og derfor vet vi at han ga millioner på millioner for å hjelpe syke barn, i tillegg til å reise rundt til de syke barna selv(!) for å gi dem gaver og pengebidrag. Vi vet at Michael hadde vitiligo og ikke kunne velge sin hudfarge. Tvertimot brøt han barrierer og slettet gamle tanker om raseskille. Og operasjonene var ikke så mange som man skulle tro, og de fleste inngrepene som ble gjort var pga. ulykker! Jo mer jeg ser av ham, i intervjuer og andre klipp, jo mer respekt får jeg for det han gjorde mens han levde på denne planeten. Alt han sa gir mening og får meg til å tenke annerledes på ting. Jeg tror ikke på engler og guder og slikt. Men om det noengang har vært en engel her på jorden, må det være Michael Jackson.

Det har også gått opp for meg at jeg var Michael Jacksons verste mareritt. En uvitende tabloidslave som bare hørte noe, trodde på det og ikke tok seg tid til å tenke over det. Og jeg vil aldri kunne tilgi meg selv for at jeg ikke innså dette før det var for sent.

[mariemarie]

Originally Posted by apekatt123

i morgen kveld er det ett år siden michael jackson døde. Jeg husker godt hvor jeg var. På besøk hos venner av min familie i lillestrøm. Rundt klokken 23 den kvelden så jeg gjennom facebook og diverse nettaviser slik jeg alltid gjør. Det jeg leste da forandret livet mitt fullstendig: "michael jackson hastet til sykehus - fryktes død"

michael jackson var en person jeg visste veldig lite om. Gjennom mitt da 15 år gamle liv hadde jeg "ikke hatt tid" til å oppdage ham. Men artisten michael jackson elsket jeg. Musikken hans hadde jeg alltid hatt på ipoden, og jeg hørte ofte på slagere som billie jean, beat it, og don't stop 'til you get enough.

Morgenen etterpå var avisene trist å lese. Fulle av lovord om artisten vi aldri ville glemme. Slagerne var mange, høydepunktene spektakulære. Men det var en opptreden som gikk igjen overalt: Motown 25. Uten noen spesielle forventninger søkte jeg den opp på youtube og fant frem et opptak fra den magiske kvelden. Seks minutter senere var jeg en følelsesmessig tornado. Lamslått, overrasket og forvirret på en gang. Opptredenen var helt utrolig. Dansesteg som jeg fra før kun hadde sett i drømmer, overveldende energi og en lekenhet jeg ikke trodde var mulig å utdøve. Jeg var frelst.

Samtidig tenkte jeg: Hvorfor har jeg ikke sett dette før? Hvordan kunne jeg gå glipp av dette mens han levde?" gjennom min oppvekst har jeg aldri hørt noe om artisten michael jackson. Men raringen, voldtektsmannen og galningen "wacko jacko" hadde jeg hørt massevis om. Det var han som likte å kose med barn, gikk fra svart til hvit og det var han som hadde operert seg så mye. Men jeg hadde aldri brydd meg, jeg var for ung til å fordype meg i sånt. Skulle ikke han gjøre comeback også? Det var vel ikke så lenge til? Uten helt å skjønne det selv, ble jeg helt oppslukt av denne mannen. Kjediser hadde dødd i hopetall så lenge jeg kan huske, men ingen fikk meg til å reagere slik som michael jackson gjorde. Uten å egentlig ha snøring på hvem han var eller hva han hadde gjort, ble jeg fylt av tomhet og sorg.

Senere har jeg funnet ut "alt" om ham. Vi vet alle hvor fantastisk og magisk michael er som artist. Og vi vet hvilket fantastisk menneske han var, med sin humor og generøsitet. Vi fans har fordypet oss i kilder andre ikke har sett før. Og derfor vet vi at han ga millioner på millioner for å hjelpe syke barn, i tillegg til å reise rundt til de syke barna selv(!) for å gi dem gaver og pengebidrag. Vi vet at michael hadde vitiligo og ikke kunne velge sin hudfarge. Tvertimot brøt han barrierer og slettet gamle tanker om raseskille. Og operasjonene var ikke så mange som man skulle tro, og de fleste inngrepene som ble gjort var pga. Ulykker! Jo mer jeg ser av ham, i intervjuer og andre klipp, jo mer respekt får jeg for det han gjorde mens han levde på denne planeten. Alt han sa gir mening og får meg til å tenke annerledes på ting. Jeg tror ikke på engler og guder og slikt. Men om det noengang har vært en engel her på jorden, må det være michael jackson.

Det har også gått opp for meg at jeg var michael jacksons verste mareritt. En uvitende tabloidslave som bare hørte noe, trodde på det og ikke tok seg tid til å tenke over det. Og jeg vil aldri kunne tilgi meg selv for at jeg ikke innså dette før det var for sent.

<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3

[eps]

nå har jeg funnet ut noe, han er jo ikke borte han er kanskje fysisk borte men ikke psykisk eller om jeg nå skal kalle det for det, alle snakker jo om han, han har inspirert oss, det vil han fortsette å gjøre, han vil sikkert inspirere våre eterkomere like mye som han inspirert både oss å være forfedre, han er jo blandt oss, kanskje en dag man stopper opp å møter på akkurat kjære snille søte michael, for hans sjel lever vell vidre eller hva? uansett hva som skjer nå så håper jeg bare han endelig kan få hvile å ha det godt for det er noe han virkelig fortjener, komme seg løs fra ett nesten 50 års langt fengsel rett og slett. bare han vet at han kom til denne værden elsket og forlot den elsket det er vell det viktigste ? så kan alt i mellom være det samme som han sa, folk kan si hva de vil om han, men alle har en mening om han, han har gitt alle ett intrykk og satt spor i utrolig mange menneskers liv, hvor mange kan gjøre det? jo det er ikke mange, så uansett hva folk sier så er han utrolig og det vil i hvertfall jeg alltid huske han som, persjoen michael, svart eller hvit don't care, hae var utrolig det er det som betyr noe og det er nok for meg, for han har bevist mange ganger hvem han er og hva han har vært her for, han har bare vært en hyggelig, snill og kjærlig person som ikke alle har godtatt helt, men samma kan det være, jeg elsker han og vil alltid gjøre det uansett hva jeg kommer til å høre folk si om han vil alltid min kjærlighet for han være like sterk!